Kvalitet er et begrep vi stadig vender tilbake til i høyere utdanning. I praksis blir kvalitet merkelig nok ofte knyttet til det vi kan telle og måle og krysse av for i et skjema. Det heter seg ofte at det blir bedre kvalitet når antallet øker, når vi for eksempel skriver flere artikler og uteksaminerer flere studenter, så fort som mulig. Økt gjennomstrømming kaller vi det. Det heter seg samtidig at det blir bedre kvalitet når antallet minker, for eksempel når vi får færre utdanningsinstitusjoner. Og så blir det visst bedre kvalitet når de blir større. For størrelse er det samme som robusthet, og robust er visstnok et tegn på god kvalitet.
I dette landskapet taper kvalitet forstått som et kvalitativt fenomen terreng. Sagt på en annen måte: Når kvalitet gjennomgående ikles kvantitetens språkdrakt, står vi i fare for å miste av syne kvalitative dimensjoner som opplevelse, det vi verdsetter, det som betyr noe for oss. I et slikt landskap er det ikke så mye plass til studentene og deres stemmer, erfaringer og innenfrablikk.
